Enkekeiserinne Xiaozhuang
| Enkekeiserinne Xiaozhuang | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 博爾濟吉特 布木布泰 28. mars 1613  Horqin | ||
| Død | 27. jan. 1688 (74 år) Beijing Den forbudte by | ||
| Ektefelle | Huang Taiji Dorgon (kildekvalitet: uncertainty) | ||
| Far | Zhaisang[1] | ||
| Mor | Boli | ||
| Søsken | Harjol Wukeshan Manzhuxili | ||
| Barn | Shunzhi-keiseren State Princess Yongmu State Princess Shuhui State Princess Shuzhe | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet[1] Ming-dynastiet | ||
| Gravlagt | Zhaolingmausoleet (Qing) | ||
Enkekeiserinne Xiaozhuang Wen (kinesisk: 孝莊文皇后, pinyin: Xiàozhuāngwén Huánghòu; mandsju: Hiyoošungga Ambalinggū Genggiyenšu Hūwanghu; født 28. mars 1613, død 27. januar 1688 i Beijing) var konkubine til keiser Huang Taiji, mor til Shunzhi-keiseren og bestemor til Kangxi-keiseren i Qing-dynastiets tid i Kina. Hun utøvde stor makt over Qing-hoffet i sønnens og sønnesønnens keisertid. Hun er en aktet skikkelse i kinesisk historiografi på grunn av sin visdom og sine politiske evner, og nevnes av og til som en kontrastfigur til enkekeiserinne Cixi, som ofte tegnes i heller dystre farver.
Enkekeiserinne Xiaozhuang Wen var datter av prins Jaisang, som tilhørte Borjigit-klanen av Khorchin-mongolene, og dermed var hun en av Djengis Khans etterkommere. Ved fødselen fikk hun navnet Bumbutai (kinesisk: 布木布泰; pinyin: Bùmùbùtài). Hun ble også kalt Borgjigit. Hun omtales også i kinesiske skrifter som «Da yu-er» (大玉儿), skjønt det er uklart om dette bare var et navn som utsprang fra folkelige fortellinger, eller om det faktisk var et navn hun benyttet selv.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Prinsesse Bumbutai ble gitt til Huang Taiji som hans konkubine i 1625 da hun var tolv år gammel. Hun skjenket ham tre døtre og hans niende sønn, Fulin, som senere skulle bli Shunzhi-keiseren. Hennes tante, Jere, var Hung Taijis keisergemalinne, og hun ble en enkekeiserinne da Hung Taiji døde og ble etterfulgt av Borjigits sønn, Shunzhi.
Etter Hung Taijis død fant man intet testamente fra ham, og det kom til voldsom uenighet om tronfølgen mellom hans brødre og hans eldste sønn Hooge. Daisan og Dorgon, brødrene til Hung Taiji, ble enige om at Shunzhi skulle være tronfølgeren, og avla løfte om at de lojalt ville tjene den da temmelig unge gutten. Hooge var ikke tilfreds med den avgjørelsen og fremholdt at han selv burde bli den nye keiser, ettersom han var den eldste av keisersønnene. Det ble til at Hooge til slutt ble satt i husarrest av prins Dorgon, og ikke lenge etter døde han.
Dorgon ble regent og tok beslutninger om rikets tarv for Shunzhi-keiseren, ettersom den unge keiseren var mindreårig. Historikere har alltid lurt på hvordan forholdet mellom de to egentlig var. Men uansett, etter Dorgons død, ble hans familie straffet av keiseren, og alle hans titler og embeder ble fratatt ham posthumt. Det er en vanlig antagelse at Xiaozhuang hatte giftet seg med Dorgon etter Hung Taijis død, og at dette sannsynligvis var en bidragende årsak til hvorfor Dorgon og hans bror Dodo ble ilagt slike straffer etter deres død.
Borjigit spilte en viktig rolle i sønnens liv. Hun holdt lav profil under sønnens styre, og var forsåvidt ikke så aktivistisk som den senere enkekeiserinne Cixi i forhold til Guangxu-keiseren.
Shunzhi-keiseren døde i en alder av 24, og hans sønn og etterfølger, Kangxi, var bare åtte måneder gammel da. Borjigit fikk også da en rolle å spille i det politiske liv. Det var hun som bad de fire utnevnte fellesregenter, Oboi, Sonin, Suksaha og Ebilun, om å assistere sønnesønnen, og hun formante sønnesønnen om å være flink og lære av sine ministre.
Borjigit overtok ansvaret for Kangxi-keiserens oppdragelse etter at hans mor døde. Da Oboi utgjorde en voksende trussel mot Kangxis styre, hjalp hun ham til å kvitte seg med ham og gripe maktens tøyler selv.
Borjigit nektet å ta del i det søte hoffliv, antagelig fordi hun var preget av sin egen karrigere oppvekst og oppdragelse i Mongolia. Hun nektet å la seg feire på sine fødselsdager, for hun visste hvor kostbare slik hoffestivitas var.
Hun døde i 1688.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Arthur W. Hummel, red.: Eminent Chinese of the Ch'ing period (1644-1912). 2 vols. Washington: United States Government Printing Office, 1943.
- Evelyn Sakakida Rawski: The Last Emperors: A Social History of Qing Imperial Institutions. Berkeley, CA: University of California Press, 1998.